Når stjernene tennes for deg..

Jeg tror det er mange som i et år en gang på slutten av barndommen, i 10 til 12 års alder omtrent, oppdager stjernehimmelen på den spesielle nordiske måten. Denne måten består i at de lyse sommernetter, med kanskje en eller to sterke stjerner på himmelen først, vil bli avløst av, for hver klare natt utover høsten, med stadig flere stjerner som «tennes» på den stadig mørkere himmelen. Det nysgjerrige barnet vil da så snart det har fått høre at alle sterke stjerner har navn og hører hjemme i «stjernebilder» prøve å lære seg alle navnene og gjenkjenne dem neste kveld eller neste stjerneklare kveld. Før har antakelig barnet hørt om de brennende stjerner og de vandrende planeter, men ikke skikkelig sett dem før. Akkurat denne måten å  oppdage stjernehimmelen på er det eller ingen andre i verden som kan oppleve! Vi lever på breddegrader her i Norge som de fleste andre steder er kalde, isete og ofte ubeboelige nesten hele året. På sørlige halvkule er det enda kaldere og langt, langt færre mennesker som bor. Det er som kjent Golfstrømmen som gjør det mulig å leve her på den måten vi gjør og i tillegg oppleve stjernehimmelen som vi gjør. Vi lever endog nær sonen av blafrende fluorescerende lys fra det heftige samliv av jordas og solas magnetfelter og partikkelflokker som vi kaller nordlys. Det fins ingen slike steder på sørlige halvkule der det bor mange mennesker. Ingenting som likner Golfstrømmen fins der. Snarere tvert imot får man si. Der, i Antarktis, er det kun for spesielt interesserte. Vakkert, men ingen 12 åring som titter nysgjerrig opp mot himmelen for å se nye stjerner tenne seg. Hvor sørlyset blafrer over himmelen er nesten kun pingviner og seler tilstede som antakelig noe likegyldige observatører til dette fenomenet.

Personlig opplevde jeg min versjon av den særnordiske astronomiopplevelse for mange år siden. Min første planet var Saturn. Først så jeg den alene stå opp over åsen i nordøst. Jeg skrev ned oppgangsiden og fant at den sto opp hver dag 4 minutter tidligere for hver kveld. Dermed var også min første astronomiske observasjon gjort. Den første stjernen jeg lærte navnet på utenom de aller mest kjente var Capella i stjernebildet Kusken. Snart så jeg at jeg kunne lage en imaginær, omtrent rett linje mellom Capella og Syvstjerna, min første stjernehop og planeten Saturn. Den dag i dag har disse tre himmellegemene en spesiell plass i mitt minnebibliotek. Jeg antar at mange har slike førsteopplevelser de oftest holder for seg selv, selv om de siden er blitt avanserte observatører eller profesjonelle astronomer. Når nesten ett år er gått, neste sommer, så står barnet der, litt skuffet over stjernemangelen men like vel som lærer seg om sommertriangelet: Vega, Deneb og Altair. Da er det klart for et livslangt forhold til lyspunktene på nattehimmelen vi kaller stjerner og som de alltid kan stole på kommer tilbake.

Hvis du åpner din PC og finner fram Stellarium eller et annet planetarieprogram skulle du ha nok info til å vite hvilken høst det var jeg første gang innviet meg selv i stjernehimmelens mysterier.

For øvrig er det min mening at Norge må bli medlem av det europeiske sørobservatorium(ESO) i Chile. Vi trenger flere kompetente og dyktige norske astronomer til å undersøke den grenseløse og spennende sørlige stjernehimmelen!