Copernicus

Skaperen av en ny himmel

Av Jeremi Wasiutynski,
Gunnar Arneson (Oversetter)

Pris:

445,–

Innbundet

Utgivelsesår: 2017

https://www.tanum.no/_copernicus-jeremi-wasiutynski-9788292792025

I 1937 utga Jeremi Wasiutynski, polsk-norsk forfatter og astrofysiker, en biografi over Nicolaus Copernicus (1473-1543). Han var den som skapte den første heliosentriske modell for planetsystemet siden antikken. I hele sitt voksne liv var Copernicus engasjert i det ermlandske fyrstebispedømme. Hans utdannelse i Krakow og Italia var finansiert og krevd av bispedømmet for å oppnå en stilling som kannik. Dette var et embete som krevde utdannelse i jus, kirkelig og sivil, samt medisin og matematikk som han fikk i Krakow, Bologna og Padova. Sin doktorgrad tok han i krikejus i Ferrara i 1503 som ligger omtrent midt mellom Bologna og Padova av grunner som stod hans personlighet nært. Doktorpromosjonen her var mindre prangende og mer i samsvar med hovedpersonens innstilling til sine fag. Hans onkel på morssiden var den myndige biskopen som ga både Nicolaus og hans bror Andreas slike embeter og muligheter. Broren Andreas fikk en vanskeligere skjebne med pengevansker og verst av alt en sykdom som var uhelbredelig og sosialt stigmatiserende. Sykdommen var lepra eller spedalskhet som faktisk var en sjelden sykdom i Polen rundt år 1500.

Nicolaus Copernicus, om faktisk aldri kalte seg akkurat ved det navnet, var født i Thorn (Torún på polsk) i dagens Polen 19. februar 1473 og døde 70 år gammel, 24.mai 1543 i Frauenburg (Frambork). Copernicus liv som voksen ble derfor preget av den lutherske reformasjonen som fikk en del framgang hos de tysktalende i Prøyssen som Ermland ble administrert under, mens astronomen og legen Nikolai Koppernigk forble trofast mot sitt katolske overhode selv om det ikke manglet på konflikter med den katolske øvrighet. Det er forøvrig interessant at det er lite som tyder på at den geistlige Copernicus var spesielt interessert i teologi eller teologiske stridigheter. Hans verden var målbare størrelser og himmelens geometri. Liljekonvallen som han lot seg avbilde med i levende live er et symbol for naturforskere, som den gangen ofte var knyttet til legeyrket og astrologien. Det vi i dag kaller astronomi ble ofte kalt teoretisk astrologi og derfor var det helt naturlig for ham å bli avbildet med konvallen og ingenting annet som på bildet på boka forside. Siden ble han avbildet med en modell av det heliosentriske system i hånden, men det uttrykte ikke naturforskerens eget bilde av seg selv og sitt arbeid. Som Newton la han grunnlaget for sitt arbeide gjennom å studere sine forgjengere både i middelalderen og antikken. Han beundret de antikke astronomene og brukte deres observasjoner som han anså å ha høy nok kvalitet til å kunne brukes også mer enn 1500 år seinere. Han lagde selv sine instrumenter og påstod aldri at han hadde noen større nøyaktighet av sine målinger av stjerner og planeter på himmelen enn antikkens mestre. På den tiden var man fullstendig klar over blant astronomene at observasjonene av månen og planetene ikke stemte dersom man regnet med de antikke regnemåtene for himmellegemenes posisjoner. Striden stod om tolkningen og dermed den grunnleggende kosmologiske modellen som kunne brukes til å forklare posisjoner i fortid og fram for alt i framtid.

Dette er en situasjon i tråd med den man hadde på 1800 tallet da Merkurs og Uranus bevegelser heller ikke fulgte daværende teori for planetbevegelsene. Merkurs konstante avvik på 43 buesekunder pr 100 år ble forklart i 1916 med Einsteins forbedrete modell av bevegelsene i hans generelle relativitetsteori og Uranus avvik fra teorien ble forklart og bekreftet med funnet av den nye planeten Neptun i 1846. En slik kontinuitet må vi også forholde oss til når det gjelder Copernicus’ arbeid rundt år 1500-1520. På samme vis som Copernicus lot stjernehimmelen og sola «stå stille» i stedet for Jorda lot Einstein tyngdekraften være et tilsynelatende og varierende fenomen i det tredimensjonale bildet erstattet med symmetrisk eller invariant fenomen i et firedimensjonalt bilde. Det fins etter hans teori ingen egen type akselerasjon som kan knyttes til tyngdekraften siden den ikke har egenskaper som kan skilles fra enhver akselerasjon. Den eneste forskjellen er at alle himmellegemer har null akselerasjon i det firedimensjonale bildet og dermed er «tyngdekraften» fratatt ansvaret for himmelens og jordens bevegelser. Dette var Einsteins variant av Copernicus forenkling ved å la sola og stjernehimmelen være ubevegelig i stedet for Jorda selv. Ved lesing av denne biografien over Copernicus er det mitt inntrykk at Wasiutynski ønsker å gjøre det klart hvilken kontinuitet det er fra antikkens verdensbilde til vårt moderne. Ikke et dramatisk brudd som man ofte får inntrykk av. Stadig er jo denne vitenskapshistorien fylt med arbeidet til naturforskere som må stå imot den alminnelige konsensus hos kollegaer og samfunnets bevilgende makthavere for å komme videre. Stadig må jo naturvitenskapen bevege seg mot en sannhet som ingen egentlig kjenner naturen til. Copernicus (del)prosjekt i så måte som endte opp i hans bok Revolutionibus var alltid hva Einstein kalte «Gelegenheitsarbeid», leilighetsarbeid, som han tok svært seriøst. Han var antakelig i koma nær sin død da hans venner lot ham ha ett eksemplar av boka i hendene våren 1543. Selv hadde han ingen etterkommere siden han levde et liv i sølibat. En ung husholderske som stelte huset hans på eldre dager ble brukt som argument for et mulig syndig liv, men ble aldri annet enn materiale for hans motstanderes svertekampanjer. Et arbeid fra 1517 som omhandlet penger og verdiforringelse av mynter foregrep økonomiske teorier som også ble anvendt etter hva jeg kan se da euroen ble innført i mange land i Europa i 1999. Kalenderreform som til slutt endte med pave Gregors reform i 1572 var en viktig motivasjon for Copernicus når han arbeidet for å forstå himmelegemenes bevegelse. Han skrev forslag om dette allerede 1515.
En betraktning han gjorde som lege er også verdt å nevne: en medisin virket ikke bedre om innholdslista var lang. I dag kaller vi det jo virkestoff som gjerne er en veldokumentert kjemisk forbindelse. På internett kan vi kjøpe «medisiner» med slike lange innholdslister. Kanskje selgerne av disse burde lese om Copernicus de også?

I sitt embete som kannik inngikk mye administrativt arbeid som han hadde dekket opp i sin utdannelse i Italia der kirkelig og sivil jus inngikk. Han tok utdannelse i matematikk i Bologna, verdens eldste universitet og medisin i Padova som på denne tid og langt senere også var et senter for denne vitenskapen der også engelskmannen Harvey, han som oppdaget blodomløpet, utdannet seg. Sin doktorgrad og endelige eksamen i kirkejus tok han i Ferrara der eksamen og festlighetene rundt dette hadde mer beskjedne former i kostnader og festprakt. Han startet sine studier i Krakow der han også hadde mange venner siden i livet. Etter 12 år som student fra 1491 til 1503 tok han opp sine embetsplikter i fyrstebispedønnet til sin onkel Lukas Watzenrode. En ikke helt ukontroversiell geistlig som visste å bruke sin makt i alle hans funksjoner. Han brukte heldigvis også sin makt til å gi sin nevø og tidens fremste astronom et livslangt embete som gjorde det mulig for naturforskningen å ta et svært viktig skritt mot det moderne verdensbildet.

Denne berørende okkultasjonen av Aldebaran 9.mars 1497 som Copernicus så fra Italia var avgjørende for hans oppgjør med antikkens teorier om månens bevegelse (Skjermbilde fra Stellarium)

 

Boka inneholder det meste av det vi vet om den store astronomen i dag. Boka har et stort persongalleri og forteller om både de vitenskapelige og de mange praktiske gjøremål som hovedpersonen deltok i. Han var selv ikke særlig opptatt av sin person, men kunne overfor forskere han mente ikke holdt mål kunne han være nokså besk mot. En av hans samtidige ville ha det til at de antikke observatører ikke var til å stole på siden de i hovedsak ikke ga slike resultater som angjeldende forsker mente var den riktige modellen for bevegelsene på himmelen. Coprenicus brukte antikkens observasjoner som sine egne og brukte avvikene til å forbedre og ikke forringe deres modeller. Det er en viktig forskjell. Han kunne da sammenlikne med sine egne og vise avviket og påvise behovet for en forbedret modell ved å komme med mer nøyaktige posisjoner for himmellegemene.

Selv synes jeg Copernicus’ arbeid under ett er i samme ånd som Newtons prinsipp for naturfilosofien fra Principia fra 1717:

«In experimental philosophy we are to look upon propositions inferred by general induction from phenomena as accurately or very nearly true, notwithstanding any contrary hypotheses that may be imagined, till such time as other phenomena occur, by which they may either be made more accurate, or liable to exceptions. This rule we must follow, that the argument of induction may not be evaded by hypotheses.

(I min ubeskjedne oversettelse: I eksperimentell filosofi må vi undersøke forslag som avledes generelt fra fenomener så nøyaktig eller svært nær sanne som mulig, uansett hvilke eventuelle motsatte hypoteser som kan tenkes, inntil andre fenomener inntreffer, hvorved de enten kan gjøres mer nøyaktige, eller antatt å være unntakelser. Denne regelen må vi følge, at argumentet om utledning fra fenomener ikke må erstattes av spekulasjoner.)

Å lese boka krever noe kunnskap om astronomi, og for den historisk interesserte gir den mye stoff om denne viktige brytningstid rundt reformasjonen og renessansen og alt hva den innebar av religiøst og politisk konfliktstoff. Dessuten, ikke minst det naturvitenskaplige nybrottsarbeid som den privat tilbaketrukne kannik i Ermland «Mikojan Copernigk» stod for i hele sitt voksne liv.

Boka er oversatt fra polsk med et godt og klart språk av Gunnar Arneson.